Blog Image

Daniels bibliotek

Du må gjøre noe, mamma!

Tekst Posted on Mon, November 18, 2013 21:03:08

Det skal sitte i veggene

Av Torill Stokkan – “Kulturkommentar” i Fredriksstad Blad 27.september 2013

Aller først vil jeg takke FB
for den tillit de har vist ved å gi meg tilgang til 4000 tegn hver 5. uke. Jeg
skal forsøke å forvalte dette på beste måte. For det andre, disse aller første
4000 tegn vil bli svært personlige siden de siste hendelser i mitt liv vil
prege mitt bakteppe på den scenen livet er, resten av min levetid. Det vil prege betraktinger, tanker, følelser, sinnsstemninger,
valg, og meninger i alt jeg kommer til å si, skrive, tenke og mene. Resten av mitt liv.

Vi har vært inne i et valgår
hvor noen har valgt rødt, blått eller grønt. Men enkelte fant ikke farger å
velge mellom dette året. De valgte den ugjenkallelige sorte døden.

Noe av det siste min sønn
Daniel sa til meg før han valgte å tre av sin scene for godt var: ”Du må gjøre
noe med estetikken i norsk psykiatri, mamma!” Det er selvfølgelig en helt
uhåndterlig oppgave, men jeg har lyst til å komme med enkelte kommentarer i den
anledning. Min første kommentar er; kunst og kultur er viktig. På alle områder.
Dette må inkluderes i stadig STØRRE omfang i vår verden, særlig da fordi kunst
i alle former gjør noe med oss, den beveger oss. Musikk, kunst, arkitektur og litteratur har
sitt eget stille språk, et subtilt språk som når inn til deler av oss og steder
i oss der vi bevisst eller ubevisst absorberer det. Dette språket fremkaller
noe som heter livsglede. Den gleden kan være alt fra et stort gapskratt til et
nærmest umerkelig pust av lykke- og liv. Det lille pustet av liv som gjør at vi
VIL videre. Fargene gjør det på sin helt fanatiske og svært umerkelige måte. De
roer oss ned, eller uroer oss og setter adrenalinet umerkelig i gagn bare ved
sin enkle tilstedeværelse, flatt malt på veggen.

”Mamma, her kan jeg ikke
være, jeg bli syk av å være her!” Sa Daniel. Jeg kunne ikke annet enn å være svært
enig. Fargene på veggene på avdelingen Daniel var innlagt på på Veum, noen få
uker, var IKKE av den beroligende typen. Gardinene var sykelig stripete og
maleriet som hang på veggen gav inntrykk av totalt kaos. Hvem hadde tenkt her? Var
dette det han eller de andre pasientene trengte for å roe seg? Finne tilbake
til gleden og den gode nysgjerrigheten på livet? Til ønsket om å være en del av
denne verden? Nei. Og det kan umulig fungere slik for det helsepersonellet som
jobber der heller. Inspirerende arbeidsomgivelser?

Et nytt sykehus på Kalnes er
ved å vokse seg ferdig. Et sykehus som også skal romme vår nye psykiatriske
avdeling. Jeg håper noen har tenkt. At musikk, ord, fager, former og omgivelser
beroliger og heler. Jeg håper arkitekter som har tegnet og kunstnerne som nå utsmykker
sykehuset har kunnskap ”langt inn i benmargen” om dettes påvirkning, og at
dette er godt innarbeidet i det huset og den kunsten de leverer.

Kari Gjelstad og Kim Larsen
har skrevet en artikkel med tittel ”Selvmordsforebygging skal sitte i veggene:
Om bygging av nytt Østfoldsykehus”. Artikkelen forteller om utfordringer
byggherrene har møtt. ”Arkitektene hadde fokus på funksjonalitet, estetikk,
flater og lys. Helsepersonell var opptatt av funksjonalitet, oversikt og
sikkerhet. Vi erfarte at nesten ingen begreper er entydige, og at de noen ganger
betyr helt konkret forskjellige ting for helsepersonell og arkitekter. For
eksempel kan lys og glassvegger for noen betyr oversikt og lys, for andre
manglede avskjerming og fare for glass-skår.” Det er svært mye å ta hensyn til,
og svært mye jeg ikke har kunnskap om. Jeg
forstår det. Men gode, beroligende farger og lyse, varme og funksjonelle
omgivelser kan faktisk bety liv eller død. Vi må finne løsninger som virker
forebyggende både på liv og arbeidsmiljø. Når livet skal skjermes mot døden
tenker man ofte og selvfølgelig på tekniske løsninger som virker
hensiktsmessige i denne konteksten. Sikkerheten kommer først. Jeg forstår det.
Men jeg tar med en siste linje fra artikkelen jeg tidligere har henvist til: ”…hvor
bevisstheten om arkitekturens tause språk i ekstreme tilfeller vil kunne betyr
forskjellen mellom liv og død.”



Intervju med Espen

Tekst Posted on Mon, November 18, 2013 18:38:04

Her kan dere høre intervjuet med Espen Stenesrød om sorgen – og om boken “A lifecycle in Nihihnigma”.
Radiofym uke 46 2013